Bøker

Våre medlemmer som kan gi deg råd om, og vurdering av bøker:

Damms Antikvariat AS
Fem århundrers bøker, kart og grafikk

Akersgaten 2, 0158 Oslo
(Inngang fra Christiania Torv )
Tlf: 22 41 04 02

www.damms.no
post@damms.no

Åpent: Man-Fre 10-17, Lør 10-15

Kunstantikvariat PAMA AS
Antikke kart, prospekter, 1800-talls malerier, bøker, atlas

Bygdøy Allé 10, 0262 Oslo
Tlf: 22 44 06 00
Faks: 22 44 06 01

www.antiquemaps.no
post@antiquemaps.no

Åpent: Ons-Fre 10-17, og etter avtale

Blomqvist Kunsthandel AS
Auksjon, kommisjon, taksering

Tordenskiolds gate 5, 0160 Oslo
Tlf: 22 70 87 70

www.blomqvist.no
art@blomqvist.no

Åpent: Man-Fre 10-17 (Lør stengt)

I Norge har vi et relativt godt utvalg av antikvariater. Mange av disse er organisert i Norsk Antikvarbokhandlerforening, som har strenge kriterier for opptak av medlemer. Enkelte av antikvariatene har eksistert helt siden 1800-tallet.

Vi har et utstrakt samarbeid med antikvarbokhandlerforeningene i de nordiske land. Dette samarbeidet er så godt at vi har en felles database for boksøk, www.antikvariat.net. På denne databasen ligger det mer enn 1,5 millioner bøker ute for salg - ialle prisklasser, og innenfor alle emner. Man kan svært enkelt bestille og betale og få boken etter kort tid. Dette er også et utmerket sted for å orientere seg om utsalgspriser for bøker man vurderer å selge.

Litt bokhistorie

Bakgrunnen for oppfinnelsen av boktrykkerkunsten

Bildet viser det som kanskje er verdens mest berømte bok, Gutenberg-bibelen. Fortsatt går dette for å være verdens mest vellykkede "trykksak". Rent estetisk sett. Den såkalte 42-linjers bibelen ble "oppdaget" i biblioteket til kardinal Mazarin, og har siden vært et av de store ikonene innen bøkenes verden.

Det kjennes 46 mer eller mindre komplette eksemplarer av denne bibelen. Enkeltsider fra disse biblene selges for minst 100 000 kroner når de en sjelden gang er fremme for salg.

Det har gjennom historien vært teorier og spekulasjoner omkring Gutenberg. Men i dag er det stort sett enighet om at tradisjonen er riktig. Det er Johann Gutenberg, født i 1390-årene i Mainz, som er den europeiske boktrykkerkunstens far. Man vet ikke mye om ham, men han begynte sine trykke-eksperimenter mens han var i eksil i Strassbourg. I 1450 kunne han forsiktig begynne en kommersiell virksomhet. Han kom i kompaniskap med to som skulle vise seg å tilslutt frata ham hans livsverk. Han måtte ut av kompaniskapet med Fust og Schöffer omtrent samtidig som den store biblene var ferdig trykt. Dette skjedde omtrent 1455. Gutenberg skal ha prøv å få til et nytt trykkeri, men dette er høyst usikkert. Han døde i 1468.

De fleste land og områder i Europa får etter hvert trykkerier, egne forlag og bokhandlere. Her følger en kronlogisk oversikt over de viktigste begivenhetene.

1500-tallet

Verden ble større på 1500-tallet. Amerika var akkurat oppdaget på nytt, veien til India ble funnet, man begynte å utforske Sørøst-Asia. Mange av disse svært farefulle reisene resulterte i reisebeskrivelser - ofte svært fantasifulle - dersom den som reiste ut nå engang kom hjem. For våre nordlige områders del kan det nevnes at Willem Baents foretok sin første reise til Spitsbergen i 1594. Resultatet ble en spennende beskrivelse med illustrasjoner og kart.

I 1514 utkom Saxo Grammaticus. Denne utgaven er særdeles viktig i nordisk boklig sammenheng. Utgiveren Christiern Pedrsen fikk boken utgitt i Paris. Utgaven er viktig fordi Saxos krønike ikke har overlevd til våre dager i manuskript. Denne utgaven er derfor den eneste kilden vi har. Boken er ikke sjelden, kanskje noe sånn som 240 eksemplarer har overlevd til våre dager, men den verdsettes høyt på grunn av sin betydning.

I 1519 utgis Missale Nidrosiense. Detter er den første liturgiske bok som ble trykket for bruk i Norge. Det kjennes 4 komplette og 13 ukomplette eksemplarer. I tillegg skal det finnes et eksemplar i Sverige på private hender. Samme år utkom Breviarium Nidrosiense. Av alle dansk-norske breviarer skal dette være det vakreste av dem alle. Ingen komplette eksemplarer av denne boken er kjent. Faksimileutgaven fra 1964 måtte settes sammen fra ulike bøker. Bak begge disse verkene sto erkebiskopen av Nidaros, Erik Valkendorf. Den ene ble trykt i København og den andre i Paris. Valkendorf var tydeligvis en stor bokelsker, og det kan virke som om han overvåket trykkingen av disse bøkene selv. Det vi kan si om mange av bøkene trykt for det dansk-norske området i 1500-årene er at de til dels er svært sjeldne, og i mange tilfeller kun finnes ukomplette.

Boktrykkerkunsten var viktig for utbredelsen av de nye idéene. Og det første monumentale uttrykket var den første dansk-norske foliobibelen, nemlig den vi kaller Christian III's bibel. Den ble utgitt i 1550,og var med på å skape et enhetlig språk, riktignok dansk. Dette regnes for å være en av de viktigste boklige utgivelse i Danmark-Norge. Gustav Vasa hadde riktignok fått utgitt sin monumentale bibel i 1541, men det som skulle bli den første av de tre såkalte folio-bibler i Danmark-Norge skulle få enorm betydning. Det er et enormt monument over reformasjonen i Danmark-Norge. Bibelen skal visstnok være trykt i 3000 eks. Prisen var 5 riksdaler for et bundet eksemplar - det tilsvarte prisen på en okse. Det sier seg selv at dette ikke var en bok for hvermann. Det er vanskelig å si noe om hvor mange som har overlevd til våre dager - kanskje 100 eks.

Olaus Magnsu (1490-1557) var svensk erkebiskop - dog etter at reformasjonen var innført i Sverige av Gustav Vasa. Han var iherdig motstander av Luther og brøt med Gustav Vasa ca. 1530 og bodde siden i Italia. Han utga i 1539 Carta Marina - et svært berømt kart over Norden. Det han ble mest kjent for, og som er av viktighet for oss og kunnskapen om Norge i Middelalderen og Renessansen, er den boken han utga i 1555, nemlig Historia de Gentibus Septentrionalibus. Den hadde en forminsket utgave av kartet over Norden samt ikke mindre enn 472 tresnitt. Den kom i 21 utgaver frem til 1669 - men ikke på noe nordisk språk. Den første utgaven på svensk var en fembindsutgave som begynte å utkomme i 1909. Tresnittene i den første utgaven viser Nordens befolkning i alle livets situasjoner, og gir et levende bilde på forholdene i Norden.

Frederik II's bibel utkom i 1589. Som sin far Christain III fikk også Frederik II utgitt en bibel. Tittelbladet bærer riktignok året 1589, et år etter at han var død, men vi kaller den like fullt Frederik II's bibel. Denne var så absolutt med på å befeste det danske skriftspråket, både i Danmark og i Norge. Mens den første dansk-norske bibelen ble trykt av en tysker, ble denne bibelen trykt av en danske, og var den største trykkebragden i Danmark på 1500-tallet.

1700-tallet

Ute i den store verden fikk man i forbindelse med pplysningstiden verker som Diderot og d'Alemberts Encycopaedie.

I Norge kom det i andre halvdel av 1700-tallet en hel rekke skrifter som hadde stor betydning. For det første var biskopen i Bergen, Erik Pontoppidan svært produktiv.
Deichmanske Bibliotek ble åpnet i 1785, og ble grunnlagt takket være en gave til byen Christiania fra Carl Deichmann (1705-80). Opprinnelig besto samlingen av 6000 bind - noe som i dag er økt til ca. 1,4 millioner bøker. Norges eldste bibliotek eier en av de store bokskattene i Norge, nemlig Aslak Bolts bibel. Som et kuriosum kan det nevnes at denne hadde overlevd takket være at den var innmurt i veggen i Trondhjems domkirke i 1710.

1800-tallet

Etter 1814 ble det startet flere forlag i Norge. Mange av dem forsvant etter kort tid, men noen har overlevd helt til våre dager. Dette gjelder f. eks. det som i dag heter Cappelen Damm. J. W . Cappelens Forlag ble startet i 1829 og N. W. Damm i 1843. Flere av disse forlagene hadde også bokhandler knyttet til seg, men dette er nå delvis eller helt forsvunnet. Et forlag som må sies å være svært viktig i denne perioden er det forlaget Christian Tønsberg opprettet i 1840-årene. Christian Tønsberg (1813-97), opprinnelig bergenser, studerte jus, og begynte sin forleggervirksomhet i 1844. Han var en nær og ikke minst generøs venn for Henrik Wergeland, og i forbindelse med utgivelsen av "Hasselnødder" traff Tønsberg Adolph Tidemand. Dette skulle bli innledningen til et langt samarbeide. Foruten Wergelands verker, utga han P. A. Munchs Norgeshistorie og Landstads folkeviser. Det vi forbinder med Christian Tønsbergs forlag er hans mange plansjeverker relatert til Norge og norske forhold. Men det var store byrder han tok på seg. Christiania var en liten by, og Norge et lite land, og vi skjønner at de verkene Tønsberg utga må ha kostet ! Men i dag er dette noe av det viktigste vi har fra 1800-tallet mht. norsk kulturhistorie.

• Norge fremstillet i Tegninger 1846-48 (82 litografier)
• Norske Nationaldragter 1850-52 (33 farvelitografier)
• Norge fremstillet i Tegninger 1853-55 (71 litografier)
• Berømte Nordmænd 1853-56 (12 litografier)
• Norske Folkelivsbilleder 1854 (12 farvelitografier)
• Christiania med dens nærmeste Omgivelser 1854 (12 litografier)
• Oscarshal 1856(7 farvelitografier)
• Christiania med dens nærmeste Omgivelser 1857 (5 litografier)
• Norske Folkelivsbilleder 1858 (12 farvelitografier)
• Samt en del andre plansjeverker.

I disse tilfellene var det norske samtidige kunstnere som laget foreleggene. Disse litografiene ble laget så å si samtidig med maleriene. Slik sett kan man i dag skaffe seg store norske klassikere innenfor malerkunsten i form av samtidige litografier. For en del stor måtte litografiene trykkes i København, Düsseldorf eller Berlin idet det ikke fantes gode nok presser i Norge. Tønsberg gikk dundrende konkurs i 1864, og ble tollkasserer i Mandal ! Men han kom tilbake igjen og fortsatte sin forleggervirksomht.

(artikler om 1900 og 2000-tallet er under arbeid)

Inkunabler

Artikkelen er en redigert utgave av Leif Thorbjørnsen og Sverre Flugsrud's avsnitt 'Paleotyper og Libri Rari' i "Universitetsbiblioteket i ord og bilder" (red.: Norlin/Rugaas) utgitt av Universitetsforlaget 1986.

Inkunabler, eller paleotyp, er sammensatt av to greske ord og betyr gammelt trykk.

Internasjonalt er inkunabel det vanligste ord for samme begrep. Det latinske ord incunabula betyr voggeklær. Om perioden fra Gutenbergs første trykk til år 1500 brukte ble ordene prima typographiae incunabula brukt, den tid da typografien lå i svøp. Senere ble ordet tatt i bruk for bøkene som var trykt i denne perioden.

Det skal straks sies at voggebarnet var særdeles velskapt. Mange av de tidligste boktrykkene har en skjønnhet som senere tiders bokkunst har hatt vanskelig for å nå opp mot. Dette er en av grunnene til at paleotypene er høyt vurdert av biblioteker og samlere, ved siden av deres sjeldenhet og den interesse som naturlig knytter seg til de første faser i en stor utvikling.

Man er blitt stående ved utløpet av år 1500 som sluttgrense for paleotyptiden. Den blir da en periode på ca. 50 år. Valget av år 1500 markerer ikke noe klart brudd eller sprang i utviklingen - det er praktisk med et rundt tall.

Det tok ca. 30 år før boktrykkerkunsten nådde opp til Norden. Den tyske boktrykker Johann Snell startet det første danske trykkeri i 1482 og det første svenske året etter. Norge faller helt utenfor med sin første bok trykt i 1643.

En meget stor del av trykkproduksjonen frem til år 1500 er sporløst forsvunnet. En av de siste beregninger går ut på at det er bevart ca. 27 000 forskjellige paleotyputgvaver, ettblad-trykkene medregnet.

Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten lå så å si i luften. Renessansen og og humanismen, det voksende studenttall ved universitetene, ferdighet og lyst til å lese i nye befolkningsgrupper, alt dette hadde skapt et behov for bøker som det var vanskelig å dekke, selv med et stort antall profesjonelle skrivere. Papiret, som den gang ble fremstilt av tøyfiller, var blitt vanlig i Europa, og betydde god tilgang på billig trykkemateriale. Pergament, som var preparert og glattet skinn av sau,geit eller kalv, ble fremdeles brukt tol forseggjorte manuskripter og også til en del tidlige boktrykk, men det var kostbart og kunne ikke gi grunnlag for noen masseproduksjon av bøker. Det har vært lansert flere kandidater til æren for å ha oppfunnet boktrykkerkunsten, men det er nå stor enighet om at den tradisjonelle oppfatning er rett: Johann Gutenberg er boktrykkerkunstens far i Europa. Her trengs likevel et forbehold. Tresnitt var kjent før og bl.a. brukt til trykking av spillkort og religiøse figurfremstillinger. Tidlig på 1400-tallet oppstod de såkalte blokkbøker, der hver side ble trykt fra én hvor bilde og eventuell tekst var skåret i relieff. Gutenberg fant en metode til å støpe enkeltbokstaver i metall. De kunne settes sammen til en hvilken som helst tekst og plukkes fra hverandre og settes sammen til en ny tekst når arket var trykt. Det er ikke mange opplysninger man har om Gutenbergs liv og arbeid. Omkring 1440 levde han i eksil i Strasbourg, og det er sterke indisier på at han da holdt på med trykkeksperimenter. Noen år etter vendte han tilbake til hjembyen Mainz. I 1450 var han kommet så langt at han mente det var mulig å sette i gang trykkproduksjon på kommersiell basis. Samarbeidet med Johann Fust fikk katastrofale følger. Partnerne ble uenige, og i 1455 måtte Gutenberg levere fra seg alt trykkeriutstyret - omtrent ved den tid hans livs storverk, trykkingen av den latinske bibel, ble fullført.

Johann Fust drev trykkeriet videre sammen med Peter Schöffer, som hadde vært Gutenbergs medarbeider og ble Fusts svigersønn. Også disse to, og senere Schöffer alene etter Fusts død, har levert boktrykk av høy kvalitet. Gutenberg selv har visstnok fått et nytt trykkeri i gang, men det er ingen sikre opplysninger om hva han trykte der. Han døde i 1468. Før bibelen var ferdig, er avlatsbrev, kalendere og andre små trykk gått ut fra Gutenbergs presse.

Boktrykkerkunsten ble fra første stund tatt i bruk i dagens liv og strid.
Fra alle synspunkter er Gutenbergs bibel et av de store monumenter i bøkenes og menneskenes historie. Den er i to mektige bind og kalles gjerne 42-linjersbibelen for å skille den fra en bibel som kom et par år senere og hadde 36 linjer på siden. Man kjenner 46 eksempler som er mer eller mindre komplette, og dessuten mange løse blad.

Når noen for første gang får se et av de skjønne middelaldermanuskriptene med sin regelmessige skrift, kommer gjerne kommentaren: det ser jo ut som det er trykt.
Iakttagelsen er riktig, bare at det er trykket som har etterlignet håndskriften. Den håndskrevne bok var mønsteret de første boktrykkere hadde å holde seg til. Deres tanke var heller ikke å lage en ny vare, men å fremstille en kjent og etterspurt vare på en ny og mer effektiv måte, som samtidig kunne skaffe dem en levevei. Det forbildet Gutenberg valgte da han utformet sine bokstaver til Bibelen, var teksturen, en gotisk skrift som særlig ble brukt i liturgiske manuskripter. Gutenberg trengte hele 290 typer, fordi han fulgte håndskrifttradisjonen i den grad at han overtok også alle de bokstavskrivninger og forkortelser som i dag gjør lesningen av gamle tekster så besværlig for den som ikke har lang trening. En ordentlig middelalderbok skulle ha utsmykninger med malte initialer, border og miniatyrer.
Dette var en sak for proffesjonelle bokmalere, som overtok når skriverne hadde gjort sin del av arbeidet. Så også med de første trykte bøkene: ved trykkingen ble det satt igjen åpen plass til initialer og annen dekor som skulle håndmales.

I likhet med håndskriftene manglet de tidlige boktrykkene tittelblad, men mange av dem har en etterskrift, kolofon, med opplysning om bokens forfatter, innhold trykker, sted og år, gjerne også dato.
De første boktrykkere har kanskje prøvd å holde sin kunst hemmelig. Den nådde ikke utenom byen Mainz før ca. 1460, da trykkerier ble opprettet i Strasbourg og Bamberg. Før århundret var omme, regner man med trykkerier i 255 byer spredt over nesten alle land i Europa.
Trykkerne var gjerne forleggere samtidig, og noen drev det riktig stort. Anton Koberger, som grunnla et trykkeri i Nürnberg i 1470 hadde på de høyeste 24 presser og sysselsatte over 100 settere, korrekturlesere, trykkere, bokmalere og bokbindere - med filialer i flere europeiske byer.

Paleotypene har ikke alltid opplysning om trykkeri, men en omfattende forskning har gjort det mulig å identifisere trykkeren i de fleste tilfeller. Variasjonen i bokstavtyper var stor, fordi trykkerne tok utgangspunkt i forskjellige håndskriftsmønstre. I Tyskland var det forskjellige former av gotisk skrift. På 1500-tallet ble trykkskriften her standardisert som fraktur, og denne formen ble nesten enestående i Tyskland og Norden i mer enn 200 år.
Italia var den andre stormakten i boktrykkerkunstens ungdom, og her tok utviklingen en annen retning. Renessansen søkte inspirasjon i den gamle storhetstid, og det fikk virkninger også for håndskriften som tok opp igjen eldre tiders bokstavformer. Man fikk den såkalte humanistskrift. Den var mønsteret for trykkernes antikva(=gammel), som i sin tur ble stammor for vår nåværende trykkskrift. Det store navn i antikvaens histore, selv om han ikke var den første, er Nicolaus Jenson (ca. 1420-1480). Han var fransk av fødsel og lærte boktrykkerkunsten i Tyskland. Så slo han seg ned i Venezia, som ble sentrum for trykkeriindustrien i Italia.
Antikvaens videre seiersgang skyldes ikke minst den fremragende boktrykker og forlegger Aldus Manutius(1450-1515), også i Venezia. Han spesialiserte seg på utgaver av greske og latinske klassikere, som han selv hadde studert med stor iver. I 1501 begynte han å utgi en klassikerserie i små, billige oktavbind trykt med kursiv, en antikva der bokstavende heller forover.

Nå er det bokhistorien som interesserer mest ved paleotypene, men i sin tid var de bøker som var ment til å leses. Innholdet var hovedsaken, og her var det spredning over mange fagområder. Det er nevnt tidligere at det allerede fra starten ble produsert dagsaktuelle trykksaker, men de første boktrykkerne var også i den enestående situasjon at de hadde århundrers utrykte litteratur å øse av. Det kom en mengde utgaver av greske og latinske klassikere.
Den kirkelige litteratur var naturlig nok sterkt dominerende. Bibelen var den første store bok som ble trykt, og nye utgaver fulgte på rekke og rad. Leserne på 1400-tallet satte særlig pris på helgenlegender, og den absolutte bestselger var samlingen Legenda aurea, "Den gyldne legende", som var skrevet av italieneren Jacobus de Voragine mot slutten av 1200-tallet.
Det eldste danske boktrykk er et breviarium fra 1482. For den norske kirkeprovins ble i 1519 trykt Missale Nidrisiense og Brevarium Nidrosiense. Da erkebiskop Erik Valkendorf i Nidaros tok initiativ til disse to utgaver, var det første gang boktrykkerkunsten ble tatt i bruk fra norsk side. Bakgrunnen var at de gamle, håndskrevne liturgiske bøkene var blitt slitte og vanskelige å lese og dessuten hadde mange skrivefeil. På lengre sikt var det heller ikke tilfredsstillende å være henvist til bøker som var trykt for andre lands kirker. Et missale inneholder tekstene til til selve høymessen, som ble feiret en gang hver søndag, festdag eller helgendag. Det ble gjerne trykt i stor format med store typer. Et brevarium inneholder tekster, bønner og sanger for de sju faste paleotyputgaver foruten et håndskrift fra midten av 1300-tallet. Før utløpet av år 1500 var Legenda aurea trykt mer enn 90 ganger på latin og en rekke ganger på folkespråkene. En tysk forsker regner med et samlet opplag i denne perioden på 100 000 eksemplarer. Han tenker seg at det før fantes høyste et par hundre håndskrifter. Selv om disse tallene er usikre, gir de en idé om hvordan boktrykkerkunsten hadde endret forutsetningene for det åndelige liv i Europa. Og det var ikke mer enn 50 år siden det startet i Mainz.
Det vi kaller danske paleotyper er bøker trykt i Danmark og bøker trykt for Danmark-Norge i andre land inntil utløpet av år 1550. Først på 1200-tallet skrev Saxo Grammaticus et verk som ble hetende Gesta Danorum, danskenes bedrifter. I latinsk ordspråk forteller han om Danmarks historie fra en fjern sagntid og like fram til hans egen tid, da hans oppdragsgiver, erkebiskop Absalon, holdt de fleste tråder i sin sterke håndt Det måtte synes patriotisk viktig å få spredt dette nasjonale anegalleri i trykt form.
Christiern Pedersen fikk verket 1514 i Paris og sørget for at det i alle deler ble en verdig utgave.

En stor del av de danske paleotypene har kirkelig tilknytning. Kirken trengte bønnetider i døgnet. Det ble trykt med mindre typer i et mer hendig format. Trykkingen av Missale Nidrosiense ble overlatt til Poul Ræff i København, den første innfødte danske boktrykker. Mellommannen var hans bror Hans Ræff, som var kannik i Nidaros og sekretær for erkebiskopen. Missalet var ferdigtrykt den 25.mai 1519 og har Erik Valkendorfs våpen på tittelbladet. Brevarium Nidrosiense ble trykt av Jean Kebriant og Jean Bienayse i Paris. Trykkingen ble avsluttet omtrent seks uker etter at missalet var ferdig, men prosjektet hadde vært under arbeid i flere år. Hans Ræff hadde tilsyn med trykkingen og leste korrektur under et studieopphold i Paris. Både missalet og brevariet er vakre trykk, men førsteprisen går nok til brevariet. Dette er også smykket med bilder og initialer trykt med tresnitt. I begge bøker er overskrifter og liturgiske instrukser trykt med rødt. De to bøkene er i dag meget sjeldne.
Missalet og brevariet fikk ikke være i bruk mange årene. I 1536 ble reformasjonen innført, og gudstjenesten ble annerledes. En kirkeordinans for Danmark og Norge ble først trykt på latin i 1537:
Ordinatio Ecclesiastica
Regorum Daniæ et
Norwegiæ...
Christern Pedersen var en av dem som valgte Luthers lære. Dessuten forstod han til fulle hva boktrykkerkunsten kunne brukes til. Det mest ekslusive er en salmebok han i 1533 lot trykke i Malmö, der han hadde opprettet et trykkeri med nederlenderen Johs. van Hoochstraten som bestyrer. Dette er en av de tidligste danske salmebøker, og den viser hvordan den Lutherske kirkesang hadde vunnet innpass i Danmark.
Med den sterke vekt reformatorene la på Bibelens autoritet, måtte det bli maktpåliggende å få den oversatt til folkespråkene. Den landflyktige kong Christian II hadde gått over til Lutherdommen og fikk en dansk oversettelse av det nye testamentet trykt i Leipzig 1524.

En annen oversettelse ved Christiern Pedersen ble tykt i Antwerpen i1529. Det gamle testamentet (dvs. bare de fem Mosebøker) ble oversatt av Hans Tausen og trykt i Magdeburg 1535-1537. Det stod ennå igjen å få en samlet bibelutgave, svarende til Luthers tyske bibel fra 1534. Christian III kalte Ludwig Dietz fra Lübeck opp til København for å trykke den danske bibelen, og sommeren 1550 var oppgaven fullført.
Opplaget var på 3000 eksemplarer. Christian IIIs bibel er et sentralt verk i den dansk-norske kirkes, det danske språks og den danske boks historie. Dette store løft markerte slutten på den danske paleotyptiden.